“Vårt engasjement i mellomkristne forhold handler om å helbrede forestillingen om at den helbredende aktiviteten i Kristus kan bli fjernet, skilt ut fra kristenheten og at Kristus kan bli delt”, sier Beth Gibson, som er medlem av Første Kristen Vitenskaps kirke i Victoria, British Columbia. På vegne av vår grenkirke arbeider Beth med organisasjoner som omfatter forskjellige trosoppfatninger.
Hennes kommentar minte meg på en setning Mary Baker Eddy skrev i Vitenskap og helse med nøkkel til Skriften; “Vi må søke den udelte kappe, den hele Kristus, som vårt første bevis på kristendom, for alene Kristus, Sannheten, kan gi oss absolutt bevis” (s.142).
Å bygge broer sammen med folk fra andre trosretninger krever tålmodighet, en mild lyttende ydmykhet, og vilje til å lære og til å erkjenne den helbredende nærheten av Kristus.
Denne helheten i Kristus er det sentrale tema i kristendommen, ved å føre videre denne tanken kan vi også se at den udelte Kristuskappen dekker alle.
Denne ideen er illustrert i fortellingen om Peter og Cornelius. Det var Cornelius, en romersk soldat som henvendte seg til Peter i et bemerkelsesverdig modig stykke brobygging. Cornelius var ikke jøde, og dette gjorde at Peter hadde en ikke liten indre kamp om hva dette betydde med hensyn til den nye kristne religionen. Men Peter klarte å gjenkjenne den Kristus-enheten som binder oss alle sammen som en familie. Han sa, “Nå forstår jeg virkelig at Gud ikke gjør forskjell på folk, men at han fra alle folkeslag tar imot hver den som frykter ham og gjør det som er rett” (Apg 10:34,35 - Bibelselskapets oversettelse 2011). Denne aksepterende og åpne måten å se tingene på ble viktig for vår kirke.
For omtrent et år siden tilbød en lokal anglikansk prest å presentere Beth for foreningen Downtown Churches Association (DCA) i Victoria, med tanke på at vår kirke kunne søke om medlemskap. Beth takket ja og forberedte en presentasjon av Kristen Vitenskap.
Mens hun holdt på å gjøre seg klar til møtet, holdt hun fast på ideen om at alle er inkludert i den fullstendige Kristus, at den helbredende Kristus er tilstede der kristendommen er representert. Som sådan var det iboende riktig at vår kirke bokstavelig talt skulle sitte ved samme bord som andre kristne. Et par måneder senere mottok Beth et høflig brev fra foreningen med avslag på hennes søknad. De skrev at de satte pris på Beths presentasjon, men de trengte å holde sitt fokus fast vedrørende medlemmer av Canadas kirkeråd, og Canadas evangeliske kirker. Vår kirke hørte ikke til noen av dem.
Brevet la til at hennes søknad hadde ført til en dyp diskusjon om meningen med medlemsskap. Og det gjadt også muligheten for vår deltagelse på andre fremtidige offisielle arrangementer på tvers av trosretninger som DCA inviterte til.
Trass i sin skuffelse hadde Beth medfølelse for deres strev med å definere hvem de var som gruppe og hva det betydde å være medlem. Imidlertid visste hun at kristendom har å gjøre med Kristus og at den ekskluderende måten å tenke på ikke kunne stå fast.
Noen måneder senere ble en jødisk kirkegård i Victoria stygt vandalisert. Forstanderen ble så rørt over den utstrømming av kjærlighet som fulgte fra samfunnet, at han inviterte lokale religiøse ledere fra alle trossamfunn til en takke-frokost i sin synagoge. Beth var et av medlemmene fra vår kirke som deltok. I rekken av folk som stilte opp til frokost, så Beth at hun sto ved siden av lederen i DCA. De snakket hyggelig sammen i køen, men gikk hver for seg for å spise. Senere fant hun en stol ved siden av Beth og sluttet seg til en samtale som Beth hadde med en prest som var ny i byen.
Denne nye prestens menighet er litt mer kjent enn Kristen Vitenskap, og da han spurte om det var en departementsgruppe i byen, fortalte foreningslederen ivrig om DCA og sa at han var velkommen til å delta der. I samtalen som fulgte følte Beth seg forlegen, siden hun var blitt avvist, men hun hadde medfølelse med lederen som hadde skrevet det avvisende brevet og følte også hennes ubehag ved hele situasjonen.
Da den nye presten hadde gått, vendte hun seg til Beth og sa, “Jeg har aldri følt at avgjørelsen vedrørende søknaden deres var riktig. Det siste vi ønsker er at DCA skal være en eksklusiv klubb. Vi vil veldig gjerne at dere blir med.” Beveget over denne forandringen i måten å tenke på, tok begge kvinnene til tårene og klemte hverandre.
Beth meldte seg inn og er nå spydspiss for et nytt prosjekt i organisasjonen. Hun fortalte meg at en av grunnene til at hun forsto og hadde medfølelse med hva denne organisasjonen gikk gjennom, var at mange enkelte kirkemedlemmer får de samme spørsmålene: Hva betyr det å høre til en gruppe, kirke, religion? Hvis vi endrer reglene, betyr det at vi har tapt noe? Blir tilhørighet uten mening?
Jeg er enig med Beth i at dette er viktige spørsmål. Vi kan si at vi alle er én familie, men hvis vi holder fast på vår egen personlige følelse av tilhørighet, blir “familien” ekskluderende. Og det blir vanskelig for andre å bygge bro til en ekskluderende klubb.
En annerledes følelse av hva det virkelig betyr å høre til kan være en begynnelse. Hvis vi forstår at vi alle tilhører Kristus, og at den helbredende Kristus er tilstede i alle menigheter, kan dører som før var lukket, åpne seg.
Den største overraskelsen som kom ut av all brobygging for vår kirke, har vært å se hvem som bygger broene. Våre medlemmer begynte ved å tenke at det var vi som trengte å gjøre byggingen og tilnærmingen, men det har faktisk handlet mer om at andre har bygget broer til vårt kirkesamfunn. Etter hvert som vi ble mer åpne i vår tanke om andre, har vi blitt flinkere til å lytte. Vi har funnet at vi kan se Kristus-enheten i aksjon i samfunnet vårt på mange måter. Og disse aktivitetene mellom trossamfunn har vært en velsignelse for våre medlemmer.
I tillegg bestemte vi oss for å dele kirkerommet vårt med andre i samfunnet. Grupper av musikere har spurt oss om å få bruke rommet til konserter og øving, og begynner å oppdage Kristen Vitenskaps tanker gjennom litteraturen som finnes i kirken.
Tapte vi noe ved å utvide vår tanke om hva det betyr å høre til? Nei, vår følelse av å høre til har vokst til å omfatte samfunnet i en bedre forståelse av “den udelte kappen”, den fullstendige Kristus.
