Hver gang jeg har lest bibelfortellingen om hvordan Jesus gikk uskadd gjennom menneskemengden som hadde ført ham til kanten av et stup, for å kaste ham utfor, (se Lukas 4:28, 29), har jeg alltid undret meg over hvordan han kunne være trygg på tross av mengdens raseri. Nylig fikk jeg anledning til å få et aldri så lite glimt av hvordan Jesus ble reddet fra mobben, og hvordan han kunne tilgi dem som ville ham vondt.
I de siste tre årene på skolen har jeg gjennomgått kurs i filming. Jeg har likt disse klassene så godt at jeg tenker for alvor på film som en mulig fremtidig karriere.
Jeg vokste opp som katolikk og fikk mange forskjellige forklaringer om Gud fra prester, nonner og vanlige folk, men det var alminnelig enighet om at det ikke var mulig å kjenne Gud. Ut fra det jeg fikk med meg, var Han en mektig, kreativ guddom, og traff du Ham på en god dag kunne han gjøre et mirakel.
Der jeg satt i det syv etasjes parkeringshuset ved det store hovedfengselet for Los Angeles distrikt, så jeg ut fra bilen og undret meg, “Hvorfor i allverden skulle en gruppe innsatte ønske å høre på en spinkel ungdom som meg, fra den andre siden av byen, snakke om åndelighet?” Jeg var nettopp ferdig med college, jobbet med økonomi, og hadde aldri før vært i et fengsel. For bare minutter siden hadde jeg gått inn sammen med en Kristen Vitenskaps fengselsprest for å hjelpe til med en gudstjeneste og arrangere personlige samtaler.
Nå er jeg 16 år. Da jeg var 11, må jeg innrømme at jeg gjorde en del ting som skapte vansker for meg.