I de siste tre årene på skolen har jeg gjennomgått kurs i filming. Jeg har likt disse klassene så godt at jeg tenker for alvor på film som en mulig fremtidig karriere. Jeg har lært og jeg lærer fortsatt en masse ting som jeg synes veldig godt om, fra et detaljert studium om hvordan store filmer i kinohistorien er blitt lagd, til hvordan å formidle et spesifikt budskap i en film.
Men det jeg virkelig liker er å oppdage de forskjellige måtene en kan filme den samme scenen. Og dessuten å se at når jeg bestemmer meg for et opptak, hvor mye valget av et bestemt perspektiv kan forandre inntrykket for den som ser.
For eksempel, når personer filmes fra en vinkel som er lavere enn synsnivået, understreker dette deres maktstilling, mens den motsatte effekten kan oppnås når de filmes fra et punkt ovenfor deres synsnivå. Dessuten, blir kameraet stilt på skakke, istedenfor å stille det vannrett, gir det med en gang iakttageren en følelse av rastløshet og nervøsitet. Denne siste teknikken kalles "Dutch tilt" ("hollandsk helling").
Jeg tror også at vi definerer hvordan det går i livet vårt avhengig av fra hvilket perspektiv vi velger å se. Våre forventninger avgjør hvordan "filmen" om vår opplevelse vil bli, og vi har alle idéene til det guddommelige Sinn som skapte oss til å korrigere enhver feilaktig innfallsvinkel og få gode resultater.
Siste sommer reiste jeg alene fra Romania til Amerika for å delta på en filmleir ved universitet i Los Angeles, California (UCLA). Bare tanken på den lange flyturen syntes som en utfordring. Men også idéen om å delta på et kurs så nær Hollywood og ved et universitet med så kjent renommé, fikk meg til å føle meg litt usikker. Jeg ble enda mer usikker av å tenke at alle kanskje kunne ha mer kunnskap enn jeg, og at jeg kunne komme til å dumme meg ut, og bli forhindret fra å glede meg over en så stor leilighet.
Jeg tror nok mitt eget perspektiv var litt fordreid. Da jeg valgte et annet synspunkt, ved å stole på at Gud hadde kontrollen, og at alt var på sin rette plass, og at mine ferdigheter var en gjenspeiling av den guddommelige intelligens som skapte meg, ble hele turen min harmonisk, og ga meg den friheten og tryggheten som var nødvendig for å kunne glede meg over å lære og å bruke den kunnskapen jeg hadde, og vise det ypperste av det jeg kunne.
Denne endringen av perspektiv, når vi prøver å se situasjonen slik Gud, guddommelig Sinn ser den, heter bønn i Kristen Vitenskap, og når vi ber på denne måten i forbindelse med et problem, hva det enn kan være, blir vi aldri stående på stedet marsj, vi går fremover, og ting retter på seg. Turen ble en uforglemmelig opplevelse, og ga meg stor selvtillit.
Når jeg nå trenger å innstille kameraet mitt for å få det perfekte opptaket, tenker jeg ofte på den endringen av perspektivet jeg hadde da jeg begynte på turen min til Los Angeles. Og det som er så herlig, er at jeg nå ser at vi alle kan tenke på denne måten om alt i livet vårt, uansett hva som bekymrer oss.
