Skip to main content

Da jeg lot være å reagere...

Fra Kristen Vitenskaps Herold - 1. desember 2012

Christian Science Sentinel, 28.05.12


Hver gang jeg har lest bibelfortellingen om hvordan Jesus gikk uskadd gjennom menneskemengden som hadde ført ham til kanten av et stup, for å kaste ham utfor, (se Lukas 4:28, 29), har jeg alltid undret meg over hvordan han kunne være trygg på tross av mengdens raseri. Nylig fikk jeg anledning til å få et aldri så lite glimt av hvordan Jesus ble reddet fra mobben, og hvordan han kunne tilgi dem som ville ham vondt.

På min kjøretur inn til byen hver morgen, bruker jeg ofte tiden til å be, fordi jeg har merket at det forbereder meg til arbeidsdagen. Vanligvis bestreber jeg meg for å vite at Gud, det gode, har fullstendig kontroll over alle mine handlinger, og fordi jeg er Guds idé, har jeg herredømme til å se det slik dagen igjennom.

På min vei inn en morgen, kom jeg uforvarende til å befinne meg midt i en "Occupy Wall Street" demonstrasjon. Jeg visste naturligvis at alle slags folk har vært med på disse demonstrasjonene i Amerika, og noen av dem har vært mer fredelige enn andre.

I dette tilfelle hadde jeg stoppet for rødt lys i byens finansdistrikt, og da lyset ble grønt, var jeg i et gatekryss hvor dusinvis av sinte demonstranter omringet meg. Da jeg forsøkte å kjøre frem, stengte de veien for meg, tydeligvis bestemt på å ikke slippe meg gjennom. Demonstrantene begynte å slynge skjellsord rett mot meg. Som jeg satt der, helt paff, lurte jeg på hvordan jeg skulle klare å komme meg ut av situasjonen. Jo lenger jeg satt der, dess mer haglet det med ukvemsord. De skrek til meg, og beskyldte meg for grådigheten i samfunnet; de sa at de hatet meg og skulle gjerne se meg død; de sa at fordi jeg kjørte en bestemt slags bil, tilhørte jeg selvfølgelig fienden, og var en av årsakene til at Amerika opplevde økonomisk ubalanse.

Som jeg har gjort før i vanskelige situasjoner, vendte jeg meg til Faderen for å få ledelse. Selvom jeg ikke egentlig var redd, ettersom bildørene var låst, var jeg ivrig etter å komme vekk fra mengden. I Kristen Vitenskaps lærebok, Vitenskap og helse med nøkkel til Skriften, definerer Mary Baker Eddy engler som "Guds tanker som kommer til mennesket; åndelige intuisjoner, rene og fullkomne; godhetens, renhetens og udødelighetens inspirasjon, som motvirker alt ondt, all sanselighet og dødelighet" (s. 581). Mens jeg ba for å se hva Gud ville jeg skulle se, kom den engletanken til meg at jeg ikke skulle reagere. Jeg måtte bare forholde meg rolig og tålmodig.

Umiddelbart etter kom den idéen at jeg kunne jo sitte der hele dagen om nødvendig. Og fordi jeg visste at disse tankene var engler, direkte fra Gud, begynte jeg å få en dypere anskuelse av situasjonen. Utad sto jeg overfor en hylende hop som absolutt ville vise misnøye med noen som kom i deres vei, men jeg holdt meg rolig og åpen for Guds tanker. Istedenfor å kjenne meg frustrert, begynte jeg å bli fylt av kjærlige tanker for demonstrantene. Eddy skriver: "Når illusjonen om sykdom eller synd frister deg, klyng deg da fast til Gud og hans idé. Tillat intet annet enn Hans lignelse å bo i din tanke. La hverken frykt eller tvil skygge for din klare oppfatning av og rolige tillit til at erkjennelsen av harmonisk liv - hva Liv i evighet er - kan tilintetgjøre enhver smertefull følelse av, eller tro på, det som Liv ikke er" (Vitenskap og helse, s. 495).

Mens demonstrantene kranglet og skrek til meg, kunne jeg tydelig se at dette bildet ikke hadde noe å gjøre med det Gud har skapt. Da jeg så på hver enkelt av dem, kunne jeg se at nettopp der hvor de materielle sansene sa meg noe annet, vitnet den eneste virkelige forståelse, åndelig sans, om at hver og en var et fullkomment, harmonisk, kjærlig Guds barn.

Jeg begynte å føle meg tryggere, og visste at denne forståelsen ville sikre min befrielse. Da engstlige tanker forsøkte å krype inn i tenkningen min, med forslag om at jeg skulle ta bilde med min telefon av det som skjedde, ringe etter hjelp, eller se etter politiet, avviste jeg disse tankene med én gang. Å handle etter disse forledelsene ville være det samme som å reagere. Akkurat da så det ikke ut som at det var det riktige å gjøre. Når vi reagerer på noe som er ulikt Gud, slikt som for eksempel hat, selv om vi ikke er klar over det, erkjenner vi uforvarende at det onde er virkelig. Hva meg angikk var fremdeles Guds befaling til meg at jeg ikke skulle reagere, men være tålmodig.

Etter cirka 15 minutter på denne måten, begynte demonstrantene å snu seg vekk fra meg og diskutere seg imellom. Noen ville la meg passere. De sa at jeg ikke hadde gjort noe galt, og at jeg burde få lov til å kjøre videre. Andre ville at jeg skulle lide litt til. Jeg er ikke helt sikker på akkurat hva som egentlig hendte, og som gjorde at jeg fikk passere, men jeg husker at jeg til slutt var istand til å kjøre trygt gjennom krysset.

Da jeg endelig kom meg inn i parkeringsgarasjen der jeg jobbet og hvor det var rolig, kom en forestilling om at fordi jeg nettopp hadde vært gjennom en farlig situasjon, og var altfor oppskaket til å gå på jobb, burde jeg snu og dra hjem. Men straks kom den trøstende tanken; det har ikke hendt noe her, det "lukter ikke brent" av deg. (I bibelhistorien om Sadrak, Mesak, og Abed-Nego, var disse tre hebraiske mennene ulydige mot kong Nebukadnesar ved at de fortsatte å tilbe den ene Gud. Som straff ble de kastet ned i ildovnen, men kom uskadd ut av ilden, uten at det engang "luktet brent" av dem. Se Daniels bok, kapittel 3.)

I min situasjon var jeg derfor lydig mot denne inspirasjonen: "Gå på jobb, og ikke snakk om dette. Vær sikker på at du tilgir demonstrantene." Jeg tenkte på det jeg visste om den første beretningen om skapelsen i Bibelen, "Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt!"(Første Mosebok 1:31). Jeg ble klar over at jeg kunne tilgi disse demonstrantene fordi Gud aldri skapte eller slapp hat eller ondt inn i mennesket Han skapte. Det onde var hverken person, sted, eller ting, men kun en aggressiv mental forestilling som hylte for å bli akseptert. Og dette er nettopp hva jeg gjorde. Jeg var veldig takknemlig for denne erfaringen og resultatet av den, og for Guds ledelse og beskyttelse.

I uken etter viste det seg at det jeg hadde lært, skulle komme til nytte. Min businesspartner kom inn på mitt kontor sammen med en annen kollega som var tydelig opprørt. Grunnen var at en feil var blitt gjort i forbindelse med et framlegg til en klient, og det lot til at det ville få noen enorme finansielle følger.

Mens jeg satt og hørte på at min businesspartner forklarte detaljene i situasjonen, visste jeg at jeg kunne gjøre et valg: Jeg kunne enten bli veldig opprørt og høyrøstet, og med én gang forsøke å finne løsninger, eller jeg kunne avstå fra å reagere, og lytte til hva Gud hadde å si om saken. Jeg skal innrømme at det var veldig vanskelig å ikke reagere. Jeg måtte bokstavelig talt sitte på hendene mine for å hindre mitt kroppsspråk i å vise hva jeg følte! Når vi hadde stått overfor slike utfordringer før, har jeg pleid å heve stemmen, bli veldig opphisset, og øyeblikkelig arbeide for å finne en løsning. Men fordi jeg nettopp hadde lært hva som kan hende når vi ikke reagerer, bestemte jeg meg for å være rolig og lytte etter Guds ledelse. Vår samtale tok slutt, og kollegene mine forlot kontoret mitt, tilsynelatende overrasket over at jeg hadde så lite å si.

I løpet av de neste få dagene ba jeg dypt for situasjonen. Jeg visste at alle ved kontoret vårt arbeidet hardt for å gjøre alt riktig, og at vårt arbeid var en avspeiling av Guds sanne arbeid - det som er guddommelig Sinns aktivitet, og som møter alles behov, hvor ingen får lide på grunn av noen annens avgjørelse, men hvor alle nyter godt av Guds veldige kjærlighets storartede raushet. Derfor kunne ingen som var knyttet til dette arbeidet lide noe vondt. Jeg ba oppriktig om ikke å bebreide noen. Og jeg strevde for å vite at dette, sammen med min erfaring med demonstrantene den morgenen, bare var nok en anledning til å anerkjenne at Gud hadde fullstendig kontroll over alle.

Noen dager senere sa min partner at han hadde kommet på en måte problemet kunne løses på. Han var klar til å ringe klienten for å forklare løsningen. Jeg var takknemlig for denne utviklingen som et svar på bønn, men på grunn av at løsningen var ganske innviklet, ba jeg ham utarbeide en epost isteden. Da jeg så gjennom epostbrevet hans, anbefalte jeg at tonen ble justert på visse steder, og gjorde noen endringer som min partner samtykket i. Da eposten var sendt, ba jeg for å vite at Gud hadde kontrollen, og at ingen kunne lide på grunn av en utilsiktet feiltakelse. Før det var gått en time fikk vi svar fra klienten. De aksepterte den foreslåtte løsningen.

Som Jesus sa i Bergprekenen, "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn"(Matteus 5:9). Jeg hadde lært at å reagere negativt er ikke å handle i samsvar med Gud, og når vi er fristet til å gjøre det, vikler vi oss bare mer inn i en floke. Når vi motstår fristelsen til å reagere, benekter vi at det onde og dets underliggende assosiasjoner har noen virkelighet eller makt over oss. Isteden kan vi stille oss på linje med hva Gud vet om situasjonen, og rette oss etter det på en passende måte og med medlidenhet. Vi kan la vår tenkning gi etter for Guds tanker, som alltid er gode og gagnlige i enhver situasjon. Gjør vi dette, kan vi være sanne tilhengere av Jesus, og gå rolig gjennom enhver utfordring, idet vi vet at vi alle er trygge, og hele tiden støttet av Gud, guddommelig Kjærlighet. 


David Boggs er CFO (Chief Financial Officer) [Hovedkasserer] for et selskap i San Francisco, California.  

The Mission of the Herald

In 1903, Mary Baker Eddy established The Herald of Christian Science. Its purpose: "to proclaim the universal activity and availability of Truth." The definition of "herald" as given in a dictionary, "forerunner—a messenger sent before to give notice of the approach of what is to follow," gives a special significance to the name Herald and moreover points to our obligation, the obligation of each one of us, to see that our Heralds fulfill their trust, a trust inseparable from the Christ and first announced by Jesus (Mark 16:15), "Go ye into all the world, and preach the gospel to every creature."

Mary Sands Lee, Christian Science Sentinel, July 7, 1956

Learn more about the Herald and its Mission.