Skip to main content

Prøv det!

Fra Kristen Vitenskaps Herold - 1. juni 2012

The Christian Science Journal, 01.2012


Jeg vokste opp som katolikk og fikk mange forskjellige forklaringer om Gud fra prester, nonner og vanlige folk, men det var alminnelig enighet om at det ikke var mulig å kjenne Gud. Ut fra det jeg fikk med meg, var Han en mektig, kreativ guddom, og traff du Ham på en god dag kunne han gjøre et mirakel. Men i bunn og grunn var Han et mysterium.

Denne forklaringen av Gud hadde jeg ikke probroblemer med, siden jeg aldri måtte forsvare den, og den krevet ikke noen slags anstrengelse av meg. Dessuten hadde livet vært ganske bra så langt, og jeg hadde ingenting å klage over. Men sist på 80-tallet, i min første jobb etter høyskolen, husker jeg at jeg en dag kjente meg så rar, og det var som jeg hadde et lite anfall som gjorde at deler av kroppen min følelsesløs. Før dette hadde jeg alltid kunnet glede meg over å være sunn og frisk, og hadde aldri hatt et fysisk problem bortsett fra forkjølelse om vinteren.

Skremt forlot jeg raskt mitt arbeidsområde og roet meg ned på toalettet. Da jeg fortalte mine kolleger om det, forsikret de meg om at det kom av stress, og at jeg sikkert trengte flere vitaminer. Men trass i et fast opplegg med vitaminer og hvile, ble symptomene verre. Helt vettskremt snakket jeg med noen bekjente som studerte medisin, og fortalte dem om "min venns" skremmende symptomer. De kom opp med en del forskjellige dystre muligheter som alle var enten uhelbredelige eller dødelige. De rådet "min venn" til å søke lege omgående, men noe inni meg sa: "Ikke gjør det. Ikke fortell noen om det; det vil bare gjøre ting verre. Det må være en løsning."

Så begynte noen desperate forhandlingsperioder med Gud, men det var klart at dette ikke var en av Hans gode dager, og symptomene ble stadig mer alvorlige. Jeg husket at jeg hadde lest noe Kristen Vitenskaps litteratur på en bussholdeplass, og tenkte at kanskje Kristen Vitenskaps kristne visste noe jeg ikke visste. Området der jeg bodde var fullt av Kristen Vitenskaps utstillingskasser med litteratur, og jeg fant raskt fram til et lokalt leseværelse, hvor en vennlig bibliotekar viste meg kontoret til en Kristen Vitenskaps praktiserende på den andre siden av gaten.

Jeg banket på døren til kontoret, og en ung mann som så ut til å være på min egen alder, hilste muntert på meg. Selvom jeg bare hadde kommet rett inn, uten noen avtale, inviterte han meg til å sitte ned og fortelle min bedrøvelige historie. Jeg beskrev symptomene, og sa at noe måtte skje fort, ellers ville jeg være nødt til å fortelle om dem til mine foreldre og min arbeidsgiver.

"Ikke noe problem", sa han. "Vi tar det med en gang."

Det syntes jeg var litt overraskende, siden min begrensede erfaring sa meg at når noe var så alvorlig, ville det ta lang tid - og mye penger  - å fikse det.

Nå sa denne praktiserende sikkert en hel del mer, og han ga meg et eksemplar av Vitenskap og helse. Men det som ble sittende fast hos meg var hans spesielle instruksjon:

1) Gå 24 timer uten å føle deg redd

2) Skyv alle de mørke stygge tankene bort, og erstatt dem med tanker som er glade og kjærlige og fylt med godhet. Mary Baker Eddy sier det slik i sin lærebok Vitenskap og helse: "Stå vakt ved tankens dør. Når du bare slipper inn slike konklusjoner som du ønsker virkeliggjort i legemlige resultater, vil du styre deg selv harmonisk. Når den omstendighet er tilstede som du sier medfører sykdom, enten det er luft, anstrengelse, arvelighet, smitte eller ulykkestilfelle, utfør da din plikt som dørvokter og steng disse usunne tanker og engstelser ute. Hold de skadelige villfarelser borte fra det dødelige sinn; da kan legemet ikke lide under dem. Avgjørelser angående smerte eller nytelse må komme gjennom sinnet, og lik en vaktmann som forlater sin post, slipper vi inn den påtrengende forestilling, og glemmer at vi med guddommelig hjelp kan forby den adgang." (s.393-393).

Deretter ba den praktiserende meg om å ringe ham neste dag og fortelle hvordan det gikk. Da han hadde sagt dette spurte jeg ham, "Hva om det ikke virker?"

"Umulig", sa han med overbevisning .

Jeg husker at jeg så på denne unge mannen og tenkte, Er det det hele? Hørte han ikke på det jeg fortalte? Det som hadde hendt meg var veldig alvorlig. Det var klart at jeg ikke hadde beskrevet symptomene med tilstrekkelig skremmende detaljer. Da jeg ga utrykk for min tvil, kom han med de herligste ordene jeg har hørt noen gang: "Ikke bare godta det jeg sier. Prøv det."

Prøv det. Hvem var trygg nok i sin tro til å si noe slikt? Litt spakt sa jeg meg enig, takket ham, og karet meg hjem igjen. Jeg la meg på sengen, og med all styrke jeg klarte å samle, tenkte jeg på de lykkeligste, tryggeste og gladeste ting jeg kunne, og fortsatte så lenge jeg klarte, antagelig i hele 30 sekunder.

Jeg holdt fast ved dette i omkring to uker, skjønt det var noen tilbakefall til mørke tanker. I løpet av denne tiden fulgte jeg  instruksene til den praktiserende så godt jeg kunne, og  strevde for å utelukke syke tanker. Det som gjorde at jeg ikke ga opp, var de herlige vitnesbyrdene om helbredelse jeg leste om i det siste kapittelet som heter "Fruktene" i Vitenskap og helse. Disse lot til å være skrevet av normale, vanlige mennesker, akkurat som jeg selv, som kom til Vitenskapen drevet av desperasjon - akkurat som jeg. Og det virket for dem, til og med for en som var ateist. Den takknemligheten og ærefrykten som disse menneskene ga uttrykk for på slutten av sine vitnesbyrd, ga meg mot til å fortsette, særlig ettersom det så ut som om min egen fysiske utfordring aldri ville opphøre.

Sakte men sikkert mestret jeg symptomene. Hver gang jeg kjente at et anfall var på vei, tvang jeg tankene vekk fra kroppen og gjorde dem åndelige. Og hver gang jeg gjorde dette - og kikket etter for å se hva som skjedde - var kroppen min helt normal. Etter at jeg hadde gjort dette omkring 500 ganger, tenkte jeg til slutt: "Hvor mange ganger må du bevise dette? Eddy hadde rett; bare godta det!" Symptomene opphørte med det samme.

Jeg husker at jeg litt senere kom inn på kontoret til den praktiserende og ble plutselig klar over sammenhengen i det som nettopp hadde hendt. Lik tusener av mennesker før meg, hadde jeg akkurat bevist at Kristen Vitenskap var sant. Og hvis Kristen Vitenskap var sant, betydde det at dens forklaring av Gud var sann. Og det betydde at Bibelen var sann. Og det betydde at Jesus virkelig levde, og helbredet de syke. Og jeg behøvde aldri bekymre meg for å bli syk igjen. Akkurat som andre som er blitt helbredet har sagt, følte jeg det som om jeg svevde.

Erfaringen fra de to ukene var kanskje den mest utfordrende jeg har hatt noen gang. Men et klippefast åndelig grunnlag ble lagt, og det har gjort meg praktisk talt fri for sykdom de siste 20 årene. Senere ble jeg medlem av Moderkirken og av en grenkirke, og deler med glede ut Kristen Vitenskaps Journal, og dens søsterutgivelse, Kristen Vitenskaps Sentinel, over hele Los Angeles, i håp om at et eller annet engstlig menneske vil lese dem, slik jeg selv gjorde, og bli helbredet. Jeg lar aldri en anledning gå fra meg uten å fortelle at jeg er en Kristen Vitenskaps kristen, og å be mine venner innenfor medisinen om å sende oss saker som ser uhelbredelige ut. Og jeg forteller dem at Kristen Vitenskap i bunn og grunn absolutt kan prøves.


Susan Self arbeider med (public relations) og bor i Los Angeles, California. 

The Mission of the Herald

In 1903, Mary Baker Eddy established The Herald of Christian Science. Its purpose: "to proclaim the universal activity and availability of Truth." The definition of "herald" as given in a dictionary, "forerunner—a messenger sent before to give notice of the approach of what is to follow," gives a special significance to the name Herald and moreover points to our obligation, the obligation of each one of us, to see that our Heralds fulfill their trust, a trust inseparable from the Christ and first announced by Jesus (Mark 16:15), "Go ye into all the world, and preach the gospel to every creature."

Mary Sands Lee, Christian Science Sentinel, July 7, 1956

Learn more about the Herald and its Mission.