Med noen måneders mellomrom eller oftere rapporteres det at forskere har identifisert et gen som den mulige indikator for anlegg til sykdom eller en mulig ledetråd i studiet av sykdom. Forskning av dette slaget er et av biproduktene av det menneskelige genom prosjektet, et arbeid som har vart i 13 år og som minst 18 land har deltatt i.
Som de fleste andre store prosjekter hevder forskningen at den er nyttig, inkludert økt forståelse for sykdom og hvordan den virker. Det er også de som ser negative sider slike som en inntrengen i privatlivet gjennom innsamling av DNA prøver eller gentesting av en mulig arbeidsgiver. Disse aktivitetene virker direkte på mennesker som kanskje ikke har adgang til medisinsk hjelp. Slike prøver kan også antyde for foreldre til et nyfødt barn at det er en genetisk defekt som vil forårsake problemer etterhvert som barnet blir eldre.
I alt vesentlig presenterer disse resultatene en form for genetisk forutbestemmelse. Skjønt noen eksperter innrømmer at tendensene ikke er bestemmende, kan skyggen av sykdom eller andre problemer henge over et menneske, praktisk talt fra fødselen av, i tillegg til all usikkerheten som medfølger.
Slik tenkning kan også redusere egenskaper som utholdenhet, styrke, mental selvdisiplin, kjærlighet, håp - til det ikke lenger er mer enn utfallet av en utelukkende materiell omstendighet. Mary Baker Eddy som var en ivrig iakttager av evolusjonsvitenskapen som dukket opp i løpet av hennes levetid, så til og med ytre innviklinger, og bemerket dem i sin lærebok om kristen helbredelse, Vitenskap og helse med nøkkel til Skriften: ”Materiell evolusjon forutsetter at den store Første Årsak må bli materiell, og senere enten vende tilbake til Sinnet eller gå under i støv og intethet” (s.547).
Genetisk forutbestemmelse hviler på antagelsen om at skapelsen er materiell, at mann og kvinne var ufullkomne fra begynnelsen av, og at Gud ikke har makt til å hjelpe dem. Historien er bare påkledt mer moderne gevanter enn de som Adam og Eva lagde for seg etter at de hadde spist eplet i Edens hage. Og definisjonen av mennesket som genetisk er ikke mer gyldig enn deres historie. ”I begynnelsen”, sier Bibelen, var Gud Skaperånden, den ene som skapte alt ut fra Sin egen åndelige substans (se 1.Mos 1). Det var ingen diskusjon om hvem denne skapelsen tilhørte. Det var ingen gradering av egenskaper i tilværelsen – alle var ren Ånd, fullkomne, vakre, og fullstendige.
Men det neste som dukker opp er den velkjente trekanten som består av Adam, Eva og slangen. Her er mennesket først formet av jordens støv – som reduserer Guddommen til å være avhengig av leire som sitt byggemateriale – og kvinnen er født av Adams ribben. Var hun genetisk tilbøyelig til å lytte til slanger? Vi vil aldri kjenne sannheten om denne mytiske kvinnen. Senere myrder deres førstefødte, Kain, sin bror Abel av sjalusi. Dette vitnet avgjort ikke om den skapelsen Gud beskrev som ”overmåte god”. Men ettersom det ikke fantes noen destruktive elementer i det Gud skapte, følger det av seg selv at det eneste stedet DNA kan ha noen gyldighet er innen denne materielle, dødelige skapelsen.
Mannen og kvinnen som Gud skapte har aldri eksistert innenfor den materielle verden. Menneskehetens arv er ren Ånd, fullkommen og evig. Johannesevangeliet gjør dette klart der det forteller om en diskusjon Jesus hadde med jøder som holdt fast på sin navngjetne stamfar Abraham, idet de sa: ”Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen!” (8:33). De forsto ikke at ved å gjøre krav på en materiell arv, aksepterte de negative ting så vel som de positive som fulgte med den.
Jesus, derimot, fjernet seg fra den materielle verden idet han sa til dem: ”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til” (Joh 8:58). Han visste at Gud var hans Far – og at alle mennesker kunne være virkelig frie når de forsto at dette også var sant om dem.
At Jesus var helt klar på dette punktet var avgjørende for hans helbredelsesgjerning. Det er en klarhet som kan løfte ethvert menneske over det materielle scenariet, hvor sykdom og forfall er innebygget, selv før et barn er ute av startgropen.
”Den sanne teori om universet, mennesket innbefattet,” skrev Eddy, ”er ikke i materiell historie,men i åndelig utvikling. Den inspirerte tanke gir avkall på en materiell, sanselig og dødelig teori om universet og antar den åndelige og udødelige (s.547). Denne inspirerte tanke åpenbarer at vi er skapt fri for tilbøyeligheter til sykdom, og at ingenting som er ulikt vår Skaper kan være noen del av vår eller noens arv. Akkurat nå er hver og en av oss så ren og hellig som vi var i skapelsens første øyeblikk, da Gud erklærte at alt var ”overmåte godt”.
