Jeg skulle overnatte hos en venninne, men så følte jeg meg plutselig veldig kvalm, så jeg løp på do. Venninnen min banket på døren og spurte om hun skulle hente noe til meg. Jeg ba henne hente mobilen min. Moren min hjalp meg alltid med å be hvis jeg hadde det vanskelig, og oppmuntret meg til å snakke med den praktiserende som hadde bedt for meg før. Så jeg bestemte meg for å ringe til den praktiserende før jeg snakket med moren min. Jeg visste det ikke var riktig at overnattingen skulle bli ødelagt. Jeg tok et standpunkt og bestemte at denne sykdommen var som en ”snikende slange” som prøvde å få meg til å tro at noe vondt var sant om meg.
Jeg ringte den praktiserende og hun sa meg at jeg var ett med Gud, og Gud var min venn. En venn ville ikke gjøre meg noe vondt. Så Gud ville aldri la meg bli skadet. Jeg la på røret og satt der og tenkte på hva hun hadde sagt. Jeg tenkte på at jeg var ”gjenspeilingen av fullkommenhet”, som er noe moren min alltid pleier å si.
Jeg så i speilet, og lot som jeg ville stikke fingeren inn i speilbildet mitt. Så sa jeg: ”Det gjorde ikke vondt,” og jeg tenkte på fortellingen om keiser Konstantin som vi hadde snakket om på søndagsskolen. Keiseren ble fortalt at mobben hadde kastet stein mot hodet på statuen av ham, slik at det falt av. Men han brydde seg ikke om det, og bare pekte på hodet sitt og sa at han ikke hadde kjent noe vondt (se Mary Baker Eddys bok Miscellaneous Writings 1883-1896, s. 224).
Jeg visste at Gud er fullkommen. Og ettersom jeg var Hans speilbilde, måtte jeg også være fullkommen.
Jeg følte meg så mye bedre at jeg ikke engang behøvde å ringe moren min! Så gikk jeg og fant min venninne. Hun var overrasket over at jeg så så frisk ut, særlig siden hun hadde trodd at jeg måtte dra hjem. Hun spurte hvordan jeg kunne bli bra så fort, så jeg fortalte hva jeg hadde gjort. Da svarte hun: ”Jeg vil også ha en av de helbredende folkene!”
Vi gikk ned og fikk oss litt dessert, og fortsatte å leke. Vi gjorde om rommet hennes til et telt, og kniste og lo til langt ut på morgenkvisten.
Lauren er glad i å spille obo, i å spille skuespill, danse, ri, lese og i å skrive fortellinger. Hun går i sjette klasse og er glad i å gå på skolen.
